100 års erfaring bak oss

1893

En fabrikk stiftes

Philip Jensens Motorfabrik, grunnlagt i 1893, produserte gass- og petroleumsdrevne motorer for å produsere elektrisitet og drive andre maskiner, for eksempel pumper. De ble spesielt anbefalt for "Håndverkere og mindre industrielle drivere, siden det ikke var nødvendig med noen spesiell tillatelse fra myndighetene for å sette dem opp".

Philip Jensen drev virksomheten sin i godt 25 år med opptil et dusin ansatte, når de var flest, før han solgte fabrikken den 15. juni 1919 og - ifølge tradisjonen - gikk inn i sølvvarebransjen, som var stor på den tiden i Horsens.

1905

Inn i fortellingen kommer unge Villiam

Mens Philip Jensen starter en fabrik i Horsens, begynner fortellingens hovedperson sin reise mot å bli fabrikkeier i det som viser seg å være en virksomhet som lever videre gjennom mange generasjoner.

Hovedpersonen er Villiam Petersen. Han er født av en maskinarbeider, og den unge Villiam begynner som lærling på samme fabrikk hvor faren hans jobber, i 1905, da han bare er 14 år gammel.

Reisen mot å bli selvstendig næringsdrivende

Etter fem års læretid på Møller Jochumsen-fabrikken sto Villiam med svennebrevet i hånden og en innkalling til militærtjeneste i marinen, hvor han ble tildelt tjeneste på Torpedoverftet på Holmen i København.

Etter militærtjenesten ble Villiam i København og jobbet på Orlogsværftet frem til mai 1917, hvor han fikk et Borgerbrev, en nødvendighet for å starte som selvstendig næringsdrivende.

I løpet av 1. verdenskrig, hvor Danmark forble nøytralt, men med importrestriksjoner på mange varer, tok unge mennesker som Villiam initiativ. Sammen med en venn begynte Villiam sin egen virksomhet som fabrikant. Elektrisitetens utbredelse i Danmark krevde kontaktflater, og det var et behov for dette.

I løpet av krigsårene masseproduserte de to vennene bakelittkontakter og etablerte en vellykket forretning basert på denne produksjonen.

1918

Villiam kjøper fabrikken i Horsens

Villiam solgte sin andel av fabrikken i København og vendte tilbake til Horsens, hvor han i 1918 ble gift i Klosterkirken med den unge Clara, datter av smedemester Carl Rasmussen.

Året etter, i 1919, investerte den driftige unge Villiam pengene han hadde tjent under krigen på produksjonen av bakelittkontakter, i kjøpet av Philip Jensen Motorfabrik.

I løpet av 1920- og 1930-årene rettet Villiam fokuset sitt mot bilbransjen. Han utvidet virksomheten sin og ansatte flere medarbeidere på fabrikken ved å spesialisere seg på renovering av bilmotorer.

1938

1938 - Horsens, en industriby

Horsens, en industriby

I 1930-årene hadde Horsens utviklet seg til en sann industriby. Fabrikker av ulike typer preget bybildet, siden industrialiseringen for alvor gjorde sitt inntog tilbake på 1870-tallet. Villiam Petersens fabrikk var en av disse driftige industrifabrikkene som bidro til byens vekst og utvikling.

Mange reparasjoner tilbys av fabrikken

Ifølge prislisten fra 1938 er det oppført så mange bilmodeller at nesten ingen er blitt oversett. Et eksempel er en komplett renovering av en Chevrolet V8, som koster 250 kroner.

1943

Snart 25-årsjubileum som fabrikant

Villiam Petersen nærmer seg snart sitt 25-års jubileum på fabrikken, da han i april 1943 ansetter den 14 år gamle lærlingen, Erling Jensen, som er med på å fortelle historien om fabrikken. Selv om han nærmer seg 50 år, står fabrikkeieren i spissen for en veletablert og velfungerende produksjonsfabrikk sentralt plassert i Horsens, nærmere bestemt på Allégade.

Respekten for fabrikkeieren er stor blant de ansatte, både for hans autoritet og hans ferdigheter. Med Villiams daglige klesdrakt bestående av dress, hvit skjorte og slips, er hans posisjon tydelig, men håndverket har ikke forlatt ham. Når han trår til ved maskinene, ifører han seg en gul kittel og arbeider på lik linje med de andre ansatte, hvis hans erfaring er nødvendig.

Stil og erfaring

Fabrikkeieren lever det gode livet. En formiddagstur til barberen er en daglig rutine, og avisen leser han i Håndverkerforeningens lokaler på den andre siden av gaten. Lunsjpausen tilbringer han hjemme på Mosegaardsvej i det mondene Thorsvang, hvor han i 1934 kjøpte en villa.

Han er den stolte eier av en Frazer Nash, en imponerende engelsk vogn, som han nyter å kjøre. Det er et så fornemt kjøretøy at byens ordfører låner det når det er parade gjennom byens gater.

Det går Villiam Petersen ganske bra.

Erling Jensen

Erling Jensen har vært tilskuer til historien om fabrikken gjennom et århundre, og blir senere i karrieren tillitsmann ved fabrikken.

1945

Fabrikken blir sprengt

2. verdenskrig opplevde mange som trange tider, og virksomheter hadde vanskeligheter med å skaffe materialer. Okkupasjonen forløp heller ikke uten dramatikk for Villiam Petersens fabrikk.

Lærlingen Erling lå og sov i hans leilighet på Nygade, da han natten til 22. januar 1945 ble vekket av dumpede brak rundt om i byen.

Da han om morgenen møtte på arbeid, sto han overfor en fabrikk som var sprengt i luften. Det hadde vært brann i taket, vinduene var blåst inn, og flere av fabrikkens maskiner var ødelagte.

Flere fabrikker i byen ble rammet denne natten, alle utsatt for sabotasje, fordi de i en eller annen grad hadde samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten.

For Villiam Petersen sin del handlet det om at fabrikken hadde produsert kjettinghjul til Pedershaab Maskinfabrik i Brønderslev. Ordren angav "til vinterbekjempelse", men alle visste at det var snøryddingsmaskiner til den tyske østfronten.

I tillegg hadde flere av lastebilsjåførene som fikk reparert motorer på fabrikken, vært i tjeneste hos tyskerne.

De siste krigsårene

I de siste årene av krigen falt flere ansatte fra. Noen gikk inn i motstandsbevegelsen, mens andre gikk under jorden. Denne tendensen var også tydelig på andre fabrikker, og derfor hadde motstandsbevegelsen god kjennskap til de virksomhetene de mente skulle rammes. Likevel ville ingen angripe sin egen fabrikk, og de fleste maskinarbeiderne vendte tilbake til arbeidsplassen sin etter krigen.

Etter krigen fikk Villiam Petersen krigsskadeerstatning for skadene på fabrikken på 64.756kr.

1949

30 år som fabrikant - tid for fornyelse

30 år etter overdragelsen av fabrikken bestemmer Villiam Petersen seg for å komme litt frem i lyset. I 1949 endrer fabrikken navn fra Philip Jensen Eftf. til Villiam Petersen Tannhjulsfabrikken, med Philip Jensen Eftf. i en beskjeden parentes.

Motoroverhaling forblir en primær del av det daglige arbeidet på fabrikken. Prosessen innebærer å sette inn motorblokken, rense den, demontere den, installere nye foringer, stempler, stempelringer og oljeringer. Lagrene må kanskje støpes om, etterfulgt av at motoren er så god som ny.

Plassen på verkstedet er begrenset, og maskinene tar opp en betydelig del av rommet. Det meste av håndverktøyet blir laget av de ansatte selv, og de blir dyktigere til å lage spesialdeler, ikke bare til motorer, men også til gir, som også kommer inn for reparasjon.

Som et resultat av dette skifter produksjonen gradvis mer og mer til tannhjul i etterkrigstiden.

1950

Junior flytter inn

Villiam Petersen får til sammen tre barn: to sønner og en datter. Den eldste sønnen, Henning, starter i lære som maskinarbeider, men mister raskt interessen. Han ender opp med å bli tannlege.

Den yngste sønnen, Carl Anker, går også i lære som maskinarbeider og får sitt svennebrev i 1941. I begynnelsen av 1950-tallet blir det skapt plass for ham på sin fars fabrikk, og han får tittelen som Prokurist. Fabrikant Villiam Petersens arbeidsklær er fortsatt slips og jakkesett, mens Prokuristen arbeider i den gule kjeledressen. Verkførerens uniform er blå.

Carl Anker blir gradvis forberedt på å ta over fabrikken etter sin far, men Villiam er ikke helt klar til å overdra tittelen som fabrikant, da han fortsatt er lederen av en virkelig god arbeidsplass.

1955

Tredje generasjon blir født

Carl Anker og hustruen Ebba får i 1955 Henrik - 3. generasjon av Villiam Petersen Tandhjulsfabrikken Horsens.

1960

Fabrikken utvides

Den lille fabrik i Houmannsgade bag Allégade er liten, og i 1960 utvides den. Til tross for denne innsatsen, utvides fabrikken allerede igjen i 1962.

Fabrikanten flyter rundt

I 1960 fyller Villiam Petersen 70 år. Samme år gir han et stort avisintervju, hvor han forteller hva tannhjul egentlig er for en størrelse.

"Tannhjul er mange ting. Det blir man overbevist om når man går rundt på det store verkstedet og ser de mange tannhjulene ved maskinene, den ene maskinen mer spesiell enn den andre. Her finnes på gulvet eller i kasser ved maskinene tannhjul i alle størrelser. De minste er på ca. 10mm i tykkelse og de største er på 2,30 meter. De havner til slutt på vidt forskjellige steder, det lille kanskje i en persiennes mekanikk i en vinduskarm, det store kanskje i maskinrommet på en kran eller et sted i en skipsmotor."

Og hva brukes de så til, spør man seg selv. Det svarer den erfarne fabrikanten naturligvis også på:

"Ja, det finnes jo faktisk ikke den maskinen som ikke har tannhjul, og det er utallige maskiner som har kommet frem de siste 15 årene (siden 2. verdenskrig, red.) som har skapt et kolossalt behov for tannhjul av vidt forskjellig slag."

1967

Ny lærling

I 1967 starter Erling Petersen sin reise hos Villiam Petersen tannhjulsfabrikken i Horsens. Han kommer, akkurat som Erling Jensen, til å bidra til fabrikkens historie.

Han begynner som lærling og slår til da han blir tilbudt fast arbeid.

Han husker at Carl Anker var en svær chef at forhandle løn med, men det ble til nytt arbeidstøy, sikkerhetssko og gratis kaffe og boullion. 

I 1968 får han jobb ved Arbeidsformidlingen Horsens, men vender senere tilbake til fabrikken. 

1980

Fabrikanten dør

Da Villiam Petersen dør i 1980, kjøper Carl Anker ut medarvingene, storebror Henning og lillesøster Gerda, fra fabrikken.

1983

Tredje generasjon

Mens Henrik er dreng, er han indimellem med sin far på arbejde på fabrikken. Vist er fabrikken spændende, men Henriks interesse for tandhjul er dog ikke overvældende, og da han i 1970'erne, efter sin sproglige studentereksamen, skal beslutte seg for, hva han vil beskjeftige seg med, faller valget ikke umiddelbart på å følge i sin fars fotspor.

I et par år kommer Henrik vidt omkring. I de første årene etter studentereksamen går han på Handelshøyskolen i Århus, men slutter og får en jobb som juleassistent på et trykkeri i Risskov. Deretter kommer militærtjenesten. Han trekker seg fra reserven, men melder seg frivillig og blir soldat på Skive kasernen i 1980. Etterpå vender han tilbake til trykkeriet i Risskov før han begynner å studere en Høyere Handels eksamen på Købmandsskolen i Århus.

Henrik vet godt at hans far Carl Anker gjerne vil at han skal overta plassen på fabrikken. Men det er ikke noe Henrik føler seg presset til, da han i 1983 bestemmer seg for å si ja til å begynne i praksis på fabrikken. Han vil bare se om det er noe for ham.

Henrik starter med halvannet år på verkstedet og blir deretter assistent på kontoret. Og det viser seg å være ganske spennende.

1985 - I

Et begivenhetsrikt år for fabrikken

Det er en tid med pene lønnsøkninger. Jens William er tillitsvalgt på fabrikken, og med sitt mandat i de lokale lønnsforhandlingene kan han ikke godta mindre enn en økning på 2 kroner per time. Men Carl Anker vil bare gå med på 1,5 kroner.

Medarbeiderne streiker som følge av dette, men konflikten blir erklært ulovlig, og de må ta turen til Arbeidsretten i København.

Carl Anker var en god sjef som visste å holde ting adskilt. Han spurte om Jens William ville ha skyss til København, men Jens takket nei siden han skulle ta toget med kone og barn. Dagen skulle brukes i Tivoli, og han ville møte opp etter avgjørelsen i retten.

I retten fikk Jens William en skjennepreken av fagforeningens faglige sekretær. Det var vanlig at arbeidsgiveren startet med å ikke tilby noe, men i dette tilfellet hadde Carl Anker hele tiden holdt fast ved tilbudet på 1,5 kroner. Saken ble dermed avgjort.

Medarbeiderne måtte betale en bot på 10 000 kroner for ulovlig streik, og fikk en lønnsøkning på 1,5 kroner.

Etter avgjørelsen inviterte Carl Anker Jens på en øl i Tivoli, hvor han skulle møte familien. Jens ville imidlertid ikke bli sett sammen med ham, så han dro med den lokale fagforeningsmannen for å drikke en danskvann. Da han senere møtte familien, kunne de fortelle at de hadde møtt Carl Anker, og at han hadde gitt barna 20 kroner hver for å more seg.

Situasjonen endres

Situasjonen i Arbeidsretten fant sted i juni, og et par måneder senere har situasjonen igjen endret seg på fabrikken.

Carl Anker har vært i harde forhandlinger med Horsens kommune om å kjøpe et stykke land i det nye og raskt voksende industriområdet på Islandsvej, hvor han planlegger å bygge en helt ny og større fabrikk.

Carl Anker føler seg presset til å kjøpe mer land enn han trenger, men han avslutter forhandlingene med uttalelsen: "ja ja, vi kan jo alltids dyrke poteter".

Det er så lite plass i lokalene i Houmannsgade bak Allégade, at maskinarbeiderne på et tidspunkt må banke hull i veggen for å få inn en tre meter lang tannstang på verkstedet.

Det er en større byfornyelsesplan i gang i Horsens kommune i disse årene, spesielt i det området hvor fabrikken ligger. Carl Anker har foreløpig unngått å flytte, men i 1985 er det imidlertid ingen vei utenom. Byfornyelsesselskapet kjøper eiendommene Allégade 27 og Beringsgade 7-9 for 1 050 000 kroner. I tillegg betaler de 245 000 kroner i flyttekostnader og 100 000 kroner for driftstap.

En skjebnesvanger august i 1985

Et par måneder etter avgjørelsen i Arbeidsretten og handelen med kommunen, blir Carl Anker syk. Han føler et trykk i brystet og blir innlagt på sykehuset. Etter en ukes innleggelse føler han seg bedre, og pleiepersonalet planlegger å skrive ham ut. Men Carl Anker kommer aldri hjem igjen. En utposning på hans hovedpulsåre brister, og Carl Anker dør i august 1985, bare 64 år gammel.

Hva nå, Henrik?

Denne dagen står Henrik ved et veiskille. Skal han skynde seg å stoppe byggingen på Islandsvej, eller kanskje skynde seg å selge fabrikken og la noen andre fullføre byggingen? Eller skal han derimot fortsette opplæringen han selv har satt i gang og overta alt? Han velger det siste, vel vitende om at det vil bli tøft.

1985 - II

En ny æra

Carl Anker går bort i en tid hvor Henrik er i gang med sin sidemannsopplæring. Henrik står derfor i en situasjon hvor han vet at han ikke har lært alle de relevante ferdighetene som trengs for å drive fabrikken videre på egen hånd. Han trenger hjelp, og han vet nøyaktig hvem han trenger å snakke med.

Max Steffensen var en betrodd medarbeider av hans far, nå avdøde Carl Anker. Max ender med å jobbe i 42 år på fabrikken. Først som vanlig medarbeider, senere som gruppeleder og fra 1980 som verkstedsjef. Max Steffensen er like godt kjent med tilbud, ordrer, produksjon, priser, osv. som Carl Anker, og er en sentral person i flyttingen til Islandsvej noen år senere.

Det er derfor ikke Henrik Petersen, men Max Steffensen, som har det store overblikket da Carl Anker dør. Henrik trenger Max Steffensen, og gir ham et tilbud han ikke kan si nei til. Nemlig at han selv velger sin tittel mot å bli på tandhjulsfabrikken.

Max Steffensen ble driftsleder og var en høyt verdsatt daglig leder av virksomheten i de første årene av Henriks tid som direktør. Max fortsatte som driftsleder frem til juni 2006 da han, som 63-åring, gikk av med etterlønn.

Med Max Steffensen som driftsleder, trengtes det en ny verkstedsjef. Tillitsmannen Jens William Sørensen får en henvendelse fra ledelsen med forslaget om å bytte side av dreiebenken og bli verkstedsjef. Jens William takker ja og blir i firmaet til han går av med pensjon i 2013, som 68-åring.

"Vi hadde gledet oss sånn til det nye bygget, og jeg var helt klar over at Henrik trengte mye støtte hvis virksomheten skulle fortsette. Så jeg sa at jeg gjerne ville være driftsleder, og slik ble det de neste 20 årene", sier Driftsleder Max Steffensen

1986

Horsens Folkeblad og fjerde generasjon ønskes velkommen

En dag i 1986 ønsker Henrik Horsens Folkeblad velkommen til den nye fabrikken på Islandsvej. 2500 kvadratmeter, 32 ansatte, nye computerstyrte CNC-maskiner som supplerer de gamle maskiner som er flyttet fra indre by, og en enkelt fræsemaskin som har vært med på reisen siden 1922.

Det er en ny og moderne fabrikk med høyt tak, moderne løfteutstyr og ventilasjon som sørger for at luften skiftes ut i hallen to ganger i timen. Samtidig er det plass til 50 tonn stål i ulike kvaliteter.

Kundene er hovedsakelig danske maskinfabrikker, men ca. 20% av produksjonen sendes til utenlandske fabrikker.

Når Folkebladet er på besøk er det ekstra god stemning i fabrikshallen. Sjefen har nemlig vært rundt til alle ansatte med øl og sigarer. Hans kone Britt har født en sønn om natten, og dermed har 4. generasjon av tannhjulsfabrikken meldt sin ankomst.

1994

Henrik får fart på fabrikken

I årene etter redningen av Islandsveien, går det veldig bra for fabrikken som på sitt 75-års jubileum har 40 ansatte.

Henrik velger også å knytte et styre til aksjeselskapet. "Det virker utrolig inspirerende og fruktbart å få tilført friske, nye impulser utenfra", sier direktøren i et intervju i forbindelse med jubileet. I intervjuet forteller direktøren også at deres styrke er deres evne til å omstille seg, noe de har bevist flere ganger gjennom årene.

Deres ordrebok er ikke fylt med ensartede oppgaver på flere tusen stykker, men spesialoppgaver for eksempel til eldre maskiner, hvor delene er så slitte at det nesten ikke er noen tenner igjen.

2003

Ut med potetene og inn med flere kvadratmeter

Kvadratmeterne som Carl Anker i sin tid kjøpte av kommunen, og som på den tiden hadde vært i overskudd, hadde frem til slutten av 1990-tallet ikke stått ubrukt. En ansatt på fanrikken hadde hatt gleden av å drive sin kolonihage på områdene, men mot slutten av 1990-tallet måtte det utvides igjen. Derfor kom de ekstra kjøpte kvadratmeterne igjen til sin rett, og fabrikken ble utvidet til hele 5500 kvadratmeter.

I 2003 er Horsens Folkeblad enda en gang på besøk, da den store 70 tonn tunge CNC-styrte maskinen skulle presenteres. På dette tidspunktet er fabrikken både en produksjons- og servicebedrift med 42 ansatte som arbeider med transmisjonsdeler til maskiner og gir.

2008

Krisen

I 2008 kommer krisen rullende inn fra USA. Fabrikken har tidligere vært på kanten av overbemanning, og i begynnelsen håper alle at krisen vil passere. Men det gjør den ikke så lett, og i 2009 må direktøren si opp 11 av de 42 ansatte. Også ansatte som har vært på fabrikken i mange år. Det er trist, men dessverre er det ingen vei utenom hvis fabrikken skal overleve.

Sakte men sikkert begynner hjulene å snu igjen - også tannhjulene.

2013

En ny strategi

Nye vinder blåser over Islandsveien, og Salgssjef Henning Laursen blir ansatt i 2013. Han har vært vidt omkring, både i næringslivet og i verden.

Henning utarbeider en ny salgsstrategi, hvor en gjenvinningstanke er bærende, og fabrikken begynner å markedsføre seg på at de utfører akutte og planlagte reparasjoner av industrigir, og at de, da de produserer delene selv, kan levere reparasjonen raskt og effektivt.

Og det med renovering kan tannhjulsfabrikken selv vise eksempler på. Ute i verkstedet står adskillige maskiner til dreining, sliping eller fortanning, som har mange år på baken.

"Vi går inn for gjenvinning, ikke bare på grunn av prisen, men også fordi det er en fordel for miljøet som vi alle har en plikt til å ta vare på", sier Salgssjef Henning Laursen

2024

Ny identitet og generasjonsskifte

En ny æra begynner

I 2024 går Tandhjulsfabriken Villiam Petersen i arv til fjerde generasjon, der Henrik Petersen overlater styringen til sin sønn Villiam Bang Petersen. Med en ny mann i spissen står virksomheten overfor en tid med fornyelse og innovasjon.

Dette året markerer også lanseringen av vår nye visuelle identitet og en mer brukervennlig hjemmeside, som gjenspeiler vår dedikasjon til både tradisjon og fremtid.